Livet med små barn har sine idylliske øyeblikk. Absolutt. Men mellom disse er det mye hverdag. Mye logistikk, søvnløse netter og travle dager. Ofte sliter parforholdet i den mest intense småbarnstiden.
Tid man tidligere brukte til å pleie forholdet går nå til å bli kjent med, og tilpasse seg, familiens nye medlem. I denne fasen er det vanlig å kjenne savn. Savn etter å være midtpunktet både i eget og i partnerens liv. Savn etter sex og fysisk nærhet, savn etter å bli sett og bekreftet, savn etter å være sammen -eller rett og slett helt alene.
I kaoset, som har fått navnet tidsklemma, er det èn felle mange foreldre tråkker i med begge beina. Fellen kan kalles «elendighetskonkurransen». Konkurransen går ut på å kjempe om hvem som har det verst. Hvem som har fått minst søvn, hatt den mest slitne dagen på jobben, ryddet mest, tatt ut av oppvaskmaskinen flest ganger, eller oftest skiftet bleier.
Når ens egne behov må settes til side på grunn av barn er det lett å se seg blind på egen elendighet. Håpet er at dersom man virkelig får vist den andre hvor utmattet man er, vil det vanke sympati, kos, omsorg og bekreftelse. Man har ulike måter å formidle hvor ille det er fatt. Noen setter opp sure, forpinte ansikt. Noen klager høylytt. Andre blir mutte, tverre eller tause. I vanskelige perioder benytter man gjerne hver eneste mulighet til å kommunisere til partneren hvor dårlig man har det.
Man skal ikke kimse av slitenhet. På ingen måte. Det er krevende å være en god forelder samtidig som man skal pleie sosiale relasjoner, karriere, kropp og kjærligheten. Deler av alle disse prosjektene må i perioder gå for lut og kaldt vann, og omstilling koster.
Likevel er det lite å hente på å bli en kronisk leverandør av misnøye. Dersom man til stadighet formidler hvor fælt man har det, er det større sjanse for at det vanker oppgitthet og himling med øynene fra partneren, i stedet for den sympatien man så sårt lengter etter. Ikke sjelden utvikles en ond sirkel. Begge fortviles over ikke å bli sett ordentlig, de klager mer, men får ikke annet enn irritasjon og klagesang i retur fra partneren.
Hvordan kan man leve best mulig med hverandre og med den nye hverdagen? Man kan gjøre noen relativt enkle grep for å komme ut av den verste elendigheten. Det er lurt å anerkjenne situasjonen man er i, og justere forventingene. Særlig de som har barn som ikke sover bør innstille seg på unntakstilstand en stund, og senke standarden rundt hvor ryddig det må være, hvor ofte man skal trene, hvor mye man skal jobbe og hvor ofte det er realistisk å ha sex. En eksplisitt oppgavefordeling kan være nyttig hvis den ene parten opplever at det meste av ansvaret hviler på ham eller henne. Det er ikke noe galt i å lage lister der man fordeler bleieskift, rengjøring og nattevåk.
Selv om du er sliten, forsøk å lete etter hyggelige ting å si eller gjøre. Bruk humor så ofte du kan; å le sammen skaper tilknytning. Negativitet smitter, og det gjør også raushet og hyggelige kommentarer. Også når du er sliten, løft blikket og se partneren din. I faser hvor dere ikke orker å ha sex, ikke slutt å være nær hverandre. By på kyss, omfavnelser -tilby massasje når du orker. Det er selvsagt ikke forbudt å formidle til partneren når man føler seg helt ferdig. Men oddsen for at du får det du trenger av omsorg og kjærlighet øker hvis du ikke snakker om hvor sliten du er hele tiden.
Spør etter, og takk ja til, barnevakt. Hvis dere får barnepass noen timer, bruk tiden sammen. Prat med hverandre. Ha sex eller gå på kino. La huset flyte, mobilen ligge og regningene vente. Saml kjæresteopplevelser, vær nysgjerrig på hverandre. Det er ingen lett oppgave. Det er vanskelig å gi når man føler seg helt tom. Likevel kan det være en god investering å tilby oppmerksomhet og trøst også når du selv trenger å få. En partner som føler seg bekreftet og sett, har lettere for å gi kjærlighet og nærhet tilbake. Og en elendighetskonkurranse har likevel ingen vinner.
Teksten er skrevet av Frøydis Lilledalen, psykolog og samlivsterapeut.